Dag 42 - Salò o le 120 giornate di Sodoma

Dagens film er den Italienske filmen Salò o le 120 giornate di Sodoma (Fra nå av kalt Salò) fra 1975. Filmen er regissert av Pier Paolo Pasolini og har Aldo Valletti, Umberto Paolo Quintavalle , Giorgio Cataldi og Paolo Bonacelli i hovedrollene.



Synopsis:
Filmen utspiller seg i Mussolinis "Salo-republikk" i 1944, hvor fire velstående borgere (en hertug, en biskop, en embetsmann og en direktør) har trukket seg tilbake til et slott for å leve ut fascismens siste dager i voldsomme orgier med en skare utplukkede unge mennesker.

Trailer:



Vel, Salò er kanskje ikke den best kjente filmen i verden, men det er uten tvil en av de sykeste filmene som er laget. filmen er bassert på Marquis de Sades roman ”Sodoms 120 dager" og er ganske så grafisk for å si det mildt.



Filmen har nå blitt frigitt i Norge (i 2005) men den er fortsatt forbudt i uklippet form i flere land rundt om i verden.



Filmen er delt opp i fire deler, løselig basert på Dantes ”Inferno”:



Anteinferno – som viser hendelsene fra vi blir kjent med de fire sadistiske autoritene til vi kommer inn i selve huset. Herfra og ut resten av filmen får vi høre historier av diverse arter, fortalt av horer; historier som de fire overherrenes sexslaver så blir tvunget til å gjennomføre.
Circle of Maniacs: viser den første prostituertes historier om sex, og gjerne analsex, og videre hvordan de uskyldige ungdommene blir tvunget til forskjellige seksuelle handlinger.



Circle of Shit: viser den andre prostituertes historier om ekskrementer i seksuelle handlinger, og videre hvordan ungdommene blir tvunget til lignende handlinger.
Circle of Blood: viser den tredje prostituertes historier om tortur, og videre hvordan de fire autoritetspersonene samler sammen de som har begått brudd mot deres regler, og straffer dem.



Historien i seg selv er god, men Pasolini bruker ( i mine øyne) litt vel sterke virkemidler og han sparer ikke på det grafiske for å si det slik.

Musikken i filmen, som faktisk er musikk som blir spilt i filmen (dvs at den har en grunn til å være der) er det Enrico Morricone som har laget. Mannen som laget omtrent det som er av klassiks spahetti-western musikk. Musikken setter virkelig stemningen i filmen og passer godt om (om det er lov å si det om en slik film).

Filmen var ment som første film i en triologi kalt "Triology of Death" som da skulel være mye i likhet av hans forrige triologi "Triology Of Life", men han fikk aldri fullført denne andre triologien.



Pasolini ble drept i 1975 mens han drev med etterarbeidet på Salo. Dte svirer mange rykter om hvem, hva og hvorfor han ble drept, og etterforskningen foregår fremdeles den dag i dag. Pasolini var en god filmskaper, men en lite likandes fyr generelt sett.. For de som er interresert vil jeg anbefale å lese litt om han her.




Uten tvil en film som vil være for sterk kost for de fleste, men verdt å se for å se hva alt oppstyret gjelder. En interesant film, med en interresant historie, og overaskende vellaget. Men for min del er det blitt brukt litt for sterke virkemidler til at dette er en film som gir lysten på gjensyn. (Selv om jeg nå har sett den 2 ganger).



Terningkast: